Mennesket har transportert ting så lenge det har eksistert. Det første tegn på et hjul var rullestokken som ble lagt under materialer som skulle fraktes. Etter hvert skar en ut rullestokken slik at den beholdt full tykkelse i begge ender, men smalnet inn mot midten. Slik utviklet rullestokken seg fram til vognens prinsipp, med hjulet som det grunnleggende element.

I førsten ble det brukt tre-aksler som ble smurt inn med tjære slik at tapper og hjul og aksel skulle gli godt. Vogna var bestandig utstyrt med en tjærekanne slik at den hele tiden hadde smurning med seg.

«Når de tunge lassene slet seg over åsene, var det som om hjula kunne snakke», sa de gamle: «Vi kommer ikke oppe, vi kommer ikke opp». Så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte: » Vi vil ha mer, vi vil ha mer». På toppen av bakken gikk det lettere, og nå pep hjula: «Vi kom opp lell, vi kom opp lell». (Hjarmann).

Ut på 1500-tallet ble veinettet utbedret og utbygd. Fjærsystemet på ei vogn og på hjula slik vi ser det på vogner i dag ble oppfunnet rundt 1750. Vognene var på full fart inn i hverdagslivet.

En av de fineste vognene som er funnet i Norge dukket opp i 1904 i forbindelse med utgravingen av Osebergskipet. Praktvognen som ble funnet viser nok at bruken har vært minimal, og den er nok laget for å frakte den døde til hvile, og være med på den videre reise. Det viser at nordmenn behersket hjulmaker- og vognkunsten i vikingtida.